Hunderasen

Alaskan Malamute er en rase for deg som er glad i friluftsliv året rundt og som gjerne vil ha en blid og omgjengelig familiehund i tillegg.

Alaskan Malamute er en stor og sterk hund. Barn kan ikke gå tur med hunden alene. Rasen har ikke noen vaktinstinker i det hele tatt og den elsker mennesker, både barn og voksne.

Rasen har et sterkt flokkinstinkt og et sterkt jaktinstinkt. I tillegg er den veldig selvstendig.

Alaskan Malamute har et ekstremt tydelig kroppsspråk. Den er også en meget sosial hund. I tillegg er den en aktiv og arbeidssom hund og krever å få brukt seg. Om den får nok mosjon og stimuli er den en enkel og rolig hund. Hunden tenker gjerne selv og liker å lære nye ting.

Det er viktig å huske på at malamuten ikke er en løpsrase. Den trekker gjerne tungt og over lange distanser.

Malamuten bjeffer svært sjelden. Men om den blir glad og ivrig uler den gjerne.

Alaskan Malamutens historie (Hentet fra NAMK)

For ca 35 000 år siden flyttet mennesker fra Sentral-Asia lenger og lenger nordover til de ekstreme områdene Sibir og Arktis. De hadde med seg sin jackal-hund (Canis Aureus). Denne vandringen pågikk over tusener av år. Forskere tror at eskimostammer vandret fra Sibir over Beringsstredet for ca 4000 år siden. Den gang var Beringstredet en landtunge. Folket var jegere og fiskere med høyt utviklet jaktteknikk og utstyr (de utnyttet bl.a vannkraften).

Enkelte forskere mener at jackal-hunden ble krysset med den arktiske ulven (Canis Lupus), og at disse dyrene over århundrer utviklet seg til det som senere blir kalt de nordiske rasene; inkludert bl.a. alaskan malamute, samojed, elghund, islandshund, laika. Men det finnes også andre eskimoeksperter som forkaster denne ideen i forhold til malamuten. Det er også spekulert mye på om malamuten er et resultat av innblanding av ulv. Gamle eskimoer benekter dette, og det finnes ingen beviser for at det har skjedd noen innblanding.

Eskimoenes tidlige historie og utvikling er mye gjetninger, men arktiske utgravninger har påvist at det har eksistert en eskimosivilisasjon så tidlig som nesten 2000 år før Kristus på Cape Krusenstern. Og det vi vet er at hunden hadde en viktig plass i deres historie. Det er funnet elfenbensfigurer som er ca 10-15 000 år gamle av hunder som likner malamuten slik den ser ut i dag.

MALAMUTEN OPPSTÅR

Ordet ALASKA betyr "stort land". En gruppe eskimoer som bosatte seg på den nordøstlige delen av Seward-halvøya (på nord-vestkysten av Alaska) kalte seg Mahlemiuter (navnet kommer fra den dialekt som Inupiaq-eskimoene snakket. Oversatt betyr navnet "innbyggerne av Mahle"). I dag kalles disse folkene Kuuvangmiut eller Kobuk people.

Utgangspunktet til malamuten var en stamform av spisshunden som gjennom utvikling og tilpasning førte fram til den hunden en fant i deler av det vestlige Alaska rundt århundreskiftet.

Det er nesten umulig å tenke seg at eskimoene kunne overleve uten hunden. Det livet som Alaskas eskimoer levde var til stadighet å flytte dit maten var. Både fiske og jaktmulighetene varierte pga været på de forskjellige kystområdene. Malamuten ble brukt både på jakt av sel og isbjørn. Hovedoppgaven var likevel å trekke de tunge sledene med alt eskimoene eide fra landsby til landsby. Eskimoene hadde ikke mange hunder, så det hendte at både kvinnene og barna gikk sammen med hundene og trakk.

Alaskas eskimoer og hundene deres er beskrevet av flere arktiske ekspedisjoner allerede fra 1500-tallet (1577 Martin Frobisher). Både Vitus Bering (1680 - 1741) og Otto von Kotzebu (1787 - 1846) forteller om eskimofolket, deres perfekte hundesleder og dyktige hunder. Mahlemiutene behandlet hundene sine med stor omsorg og vennlighet, og satte store krav til avlsdyrene. Hundene ble beskrevet som vennlige og nærmest uslitelige som fraktdyr. Det var vanlig at valper og barn kravlet sammen på gulvet inne i teltene. Det er sett små barn krabbe fram til diegivende tisper for å ta del i måltidet. Malamuten var svært verdifull for eskimoene, og da den hvite mann kom og ville kjøpe hunder av dem, ville de ikke selge. Malamutens evne til å til å arbeide under nærmest drepende betingelser, deres hardhet når det gjelder kulde og sult - ingen andre enn de polare rasene kan overleve under slike forhold. Malamuten er bygd for å kunne trekke tunge lass over lange distanser. Den holder ikke stor fart, men er nesten uslitelig når det gjelder å arbeide over lang tid.

GULLRUSHET

Gullrushet i Klondyke rundt 1900 brakte ulike hunder til området, da behovet for slede - og kløvhunder var stort. Snart var hundene en blanding av både raser og kvalitet. Man måtte reise mange dager ut av "gull-landet" for å finne hunder av Alaskas opprinnelige sledehunder. På grunn av Mahlemiutenes isolasjon, forble hundene deres relativt "rene", men også disse hundene ble berørt pga den økte sivilisasjonen. Etter hvert sto malamuten også i fare for å bli utvannet og miste sitt særpreg.

MALAMUTEN BLIR RASEHUND

Hvis ikke mennesker som Arthur Walden og Paul Voelker i begynnelsen av århundret hadde sikret seg et antall ennå typiske hunder, ville malamutens særpreg og egenskaper gått til grunne.

De brakte med seg "rene" malamuter fra Alaska til USA. Waldens hunder ble senere overtatt av Eva og Milton Seely (Chinooks kennel) da han reiste tilbake til Alaska. Seely's startet et program for å avle fram disse hundene som var typiske for hundene funnet ved nordvest-kysten av Alaska. Disse hundene ble senere kalt Kotzebue-linjen. Paul Voelker's hunder, som han tok med fra Alaska tidlig på 1900-tallet, var fra en litt annen linje, og fikk etter hvert navnet "M'Loot"-linjen etter kennelen hans.

Rasen ble anerkjent av den Amerikanske Kennel klubben i 1935, og samme år ble også den Amerikanske Malamute klubben stiftet, noe Eva "Short" Seely skal ha æren for. Det var hennes egen Gripp of Yukon som var den første malamuten som oppnådde utstillingschampionat.

RASEN I NORGE

De 2 første malamutene som ble importert til Norge i 1974 kom fra kennelen Wakon (USA). De ble importert av av J.B.Kiønig (kennel Okiluk ) og ble registrert i 1976. Første kull født i Norge var etter disse 2 (Wakon's Talook Okiluk x Wakon's Noocha Okiluk), og kullet på 9 valper ble registrert senere samme år. Også kull nr. 2 født i Norge var etter rene Wakonlinjer hvor en tredje importtispe, Wakons Bella Kula Bear (Nina Sørli) ble krysset med Talook Okiluk. De 8 valpene ble registrert med kennelnavnet Alvaasen, Nina Øverås.

Kort tid etter de 2 første Wakon-hundene ble tispen Tote-Um's Alaska Sno Bird tatt inn fra den amerikanske kennelen Tote-Um av Øivind Moen (kennel Topkok). Hun ble parret med Wakon’s Talook Okiluk og fikk det tredje kullet født i Norge. Det var 4 valper i kullet og de er de første registrert under kennelnavnet Topkok som skulle stå sentralt i malamuteavlen i Norge i årene som kom.

Etter hvert kom det flere hunder inn til landet, men de hundene som vi ser igjen på det fleste stamtavler i dag, er 3 av de hundene Øyvind Moen importerte, ved siden av Alaska også hannene Orm's Dorm's Moose Moose of Tote-Um og Targhee Strawberries Shaman. Hannen Barrenfield Lord Santana, importert fra Canada i 1984 av Rune og Inger Lise Larsen har også hatt stor innvirkning på rasen.

Vi har med jevne mellomrom fått inn "nytt blod" fra flere land; England, Danmark, Belgia, Canada, Tyskland, Nederland, Finland, Italia, USA. Etter at grensen ble åpnet for hunder fra EØS-land, har det blitt enklere å få inn nye hunder, men vi ser at vi i altfor mange år har avlet på for få linjer, og behovet for nytt blod er stadig stort.